Er et plekter et plekter ?

- Hører jeg det jeg hører ?

Jeg har -nesten så lenge jeg kan huske- spilt med Dunlop sitt røde Jazz I-plekter. Grunnen til at jeg har foretrukket dette Dunlop-plekteret er at det er ganske beskjedent i størrelse, det har en utforming som jeg foretrekker, og på grunn av tykkelsen er det ganske stivt.

I den siste tiden har jeg imidlertid lånt mer og mer øre til lyden som strømmer ut i rommet, og - litt etter litt - har jeg lagt merke til at det innerst i anslaget har ligget en svak, uønsket skrapelyd. Dess mer jeg har lyttet, dess tydeligere har jeg (syntes at jeg har) kunnet høre skrapingen.

Som sagt over så har dette vært noe jeg ikke har lagt merke til tidligere. Irritasjonsmomentet er nesten umerkelig, og kanskje mer en innbilning enn en reell, hørbar del av lyden. Men når den lille skrapingen i anslaget først begynte å gjøre seg bemerket (i mitt hode) måtte jeg bare finne ut av årsaken.

Syndebukken var selvsagt ikke vanskelig å utpeke, det var det røde plekteret.

Grunnen til at dette røde plekteret lager denne nesten umerkelige, men etter hvert likevel irriterende skrapelyden er nok fordi plasten er relativt bløt. Og siden jeg alltid går med 5-6 plekter i lommen sammen med nøkler og mynter blir det en mengde mikro-hakk langs kantene. Det er disse mikro-hakkene som gjør at jeg kan ane denne skrapelyden i attakket når jeg spiller.

Dermed var det å ta beinveien til nærmeste gitarsjappe for å undersøke om det fantes alternativer. Etter å ha «plukket» meg gjennom en mengde ulike varianter falt valget på to ulike plekter.

Det ene er et svart Dunlop-plekter som heter 204 USA. Det har nesten samme form som Jazz I, men er vesentlig tjukkere. Det er i tillegg laget av et annet plasttype som virker hardere og har en glattere overflate.

Det andre er litt lengre, men litt tynnere enn Jazz I. Dette plekteret (merke ikke notert) har en form for skillpaddemønster der den ene enden er avrundet, mens den andre er relativt spiss. Dette plekteret er ennå glattere enn 204-plekteret, dessuten virker det ennå hardere. Og fordi det er så hardt er det også veldig stivt.

Fordi disse plektrene er så pass harde fremstår kanten uten mikro-hakk, dermed er begge disse plektrene uten den svake, men irriterende skrapelyden i anslaget.

Etter noen uker er det tortoise-plekteret som er blitt min nye favoritt. Det er både stivt og glatt, og ved å variere mellom den runde og den spisse enden gir dette plekteret meg litt flere variasjonsmuligheter enn jeg har benyttet meg av så lang. Dessuten er jeg begynt å bli mer og mer oppmerksom på at også bruken av plekteret påvirker soundet i stor grad.

Men viktigst: Innbilt eller ikke, skrapelyden er forsvunnet :-)

Oppsummering:

Et plekter til kr. 15,- har påvirket gitarlyden min, og måten jeg bruker høyre hånd på, mer i løpet av tre uker enn det en gitar som er tusen ganger dyrere har klart på et par år.

PS Etter å ha plukket frem det røde plekteret igjen er jeg usikker på om skrapingen er reell eller om det bare er noe jeg har innbilt meg. Uansett har det resultert i skifte av plekter og mer fokus på hva høyre hånd bedriver … så her blir det nok mye å ta tak for høyrehånden i tiden fremover …